FHIs vaksineutvalg forstår ikke hvordan helsetjenesten fungerer
Jeg er bekymret for å smitte familie, pasienter og kolleger.
Vi er nå flere som er svært kritiske til strategien som er valgt for vaksinering mot covid-19. Det er en manglende vilje til å prioritere helsepersonell.
Gjeldende prioritering fra Folkehelseinstituttet virker i stor grad å være basert på synspunktene til en gruppe etikkeksperter, heretter referert til som «utvalget».
Utvalget og FHI har etter min mening basert seg på feil premisser. Av følgende fire grunner:
1. Hovedfokus har vært på alvorlig covid-sykdom, ikke død eller sykdom av andre årsaker
Utvalget virker primært å vektlegge koronarelatert død og sykdom i sine vurderinger.
Først ved et «alvorlig pandemiforløp» bør personer som er «kritiske for å sikre at essensiell infrastruktur og tjenester i Norge fungerer», bli prioritert for vaksine.
Kapasiteten for å behandle kritisk syke og skadede bør regnes som essensiell infrastruktur.
Utvalget kan i liten grad ha fått med seg at Norge allerede før pandemien hadde begrenset sengepostkapasitet og intensivmedisinsk kapasitet. Selv vanlig sesonginfluensa satte jevnlig norske sengeposter ut av spill.
Prioriteringene tyder på lite forståelse for at selv den minste reduksjon i ordinær sykehuskapasitet har direkte konsekvenser for behandlingstilbudet til svært mange pasientgrupper.
Kapasiteten for intensivbehandling er eksempelvis nødvendig for å gjennomføre visse typer kreftbehandling. Slik kreftbehandling må utsettes om intensivavdelinger fylles opp, eller risikerer å fylles opp, av covid-pasienter. Utvalget legger også vekt på at: «Helsevesenet må organiseres slik at de som behandler koronapasienter, ikke behandler andre pasienter, og derved ikke utsetter disse for en kjent smitterisiko.»
Selv ikke på Oslo universitetssykehus, en solskinnsdag etter at alle er ferdig med ferien, er det mulig å følge dette prinsippet over tid under en pandemi. Ikke med mindre det skal påvirke behandlingskapasitet for annen sykdom eller skade alvorlig. Langt mindre på resten av landets sykehus.
Det er vanlig å bruke intensivpersonell på tvers av ulike pasientgrupper om man skal opprettholde et behandlingstilbud for alvorlig syke og skadede døgnet rundt.
Om helsepersonell er i karantene, vil det påvirke helsetilbudet til mange grupper syke pasienter. De igjen risikerer unødvendig forverring av sin sykdom – eller å dø. Dette kan ikke FHI ha vektlagt da man først prioriterte 1,4 millioner nordmenn foran helsepersonell.
For en risikopasient hjelper det lite å være vaksinert om man i neste omgang får mangelfull behandling for et hjerteinfarkt fordi helsepersonellet er i karantene eller at systemet er overbelastet.
2. Utvalget har vektlagt reduksjon i død fremfor reduksjon i tapte leveår
Dersom syke og svekkede personer til slutt, endelig, får plass på et norsk sykehjem, så ligger det ofte alvorlig sykdom eller et svært redusert funksjonsnivå til grunn. Ellers må man bo i omsorgsbolig enten man vil eller ikke, en erfaring mange pårørende kan skrive under på.
Dette gjenspeiler seg i at nær en tredjedel av sykehjemspasienter dør innen seks måneder etter overføring dit. Halvparten er døde etter i overkant av ett år.
Utvalget anbefaler imidlertid at man i vaksinasjonsprogrammet først og fremst bør redusere antall dødsfall fremfor å redusere antall tapte leveår. Hvis man legger den logikken til grunn, er det i så fall «bedre» at en sykepleier på 30 år dør av covid-19 og taper 50 leveår, enn at 51 sykehjemspasienter mister ett leveår hver.
For å sette det i perspektiv: Det dør rundt 50 sykehjemspasienter hver eneste dag i Norge. Det kan også bidra til å forklare noen av dødsfallene etter covid-vaksine, som vi nå ser.
At utvalget ikke vektlegger hvor mange kvalitetsjusterte leveår som kan oppnås med vaksine til ulike grupper, er ikke i tråd med hvordan helsetjenesten ellers prioriterer.
Det er uheldig at utvalget har lagt sin helt egne logikk til grunn. Man burde forventet at flere i linjeledelsen i helsevesenet reagerte på dette.
3. Endring i vaksineprioritering vil alltid medføre forsinkelse i vaksineeffekt
FHI legger til grunn at prioriteringsrekkefølger raskt kan endres. I virkeligheten medfører slik endring alltid en kostnad i tid, penger og smitterisiko.
I mellomtiden blir helsepersonell utsatt for smitterisiko som kunne vært unngått med en annen vaksinestrategi. For min del er det smitte av egen familie, pasienter og kolleger som er min største bekymring, ikke å bli syk selv.
4. Det er ikke alt helsepersonell som trenger å bli vaksinert først for å få effekt
Av min egen yrkesgruppe, anestesileger, er det cirka 1500 i Norge og cirka tre ganger flere anestesi- og intensivsykepleiere. Det er cirka 4800 fastleger, og noen titusentalls leger, legesekretærer, sykepleiere og ambulansepersonell som jobber med akutt syke som kan ha ikke-erkjent koronasmitte.
Disse personellgruppene har ukentlig kontakt med titusener av pasienter, som de igjen kan smitte. Av hensyn til både personellsikkerhet og kapasitet burde disse rundt 50.000–70.000 personene i kritiske, pasientnære funksjoner i helsevesenet vært vaksinert før noen andre.
De som har ansvar for personellsikkerhet og kapasitet i helsetjenesten, må våkne
Island har lagt en slik prioriteringsstrategi til grunn. Om utvalget hadde gjort det samme, ville antagelig få protestert på det. Selv vet jeg fortsatt ikke når jeg skal vaksineres.
De som har ansvar for personellsikkerhet og kapasitet i helsetjenesten, må våkne. Fjellvettregel nummer 8 anbefaler å vende i tide og presiserer at det er ingen skam å snu. Prioriter helsepersonell for koronavaksinering nå.
